Innvandrerbefolkningen er fordoblet i løpet av få år og 13 prosent av Norges befolkning er innvandrere.
Skrevet av HEIDI AAKRE FARADONBEH, siviløkonom og coach i ENGASJERT BYRÅ
Vi har 6000 utenlandske studenter, og ca en tredjedel av ph.d stipendiater er utenlandske. Det forventes stor mangel på arbeidskraft i flere sektorer som offshore, bygg og helse i årene som kommer, og vi blir mer avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Men hvordan tar vi imot alle nykommerne? Har vi holdninger, kultur og strukturer som bidrar til inkludering og en god integreringsprosess?
Vi liker å tenke på oss selv som inkluderende og hyggelige mennesker. Norske skolebarn får høre at de skal leke med alle, være rause og ikke utestenge. På samme tid har vi visse kulturelle verdier i vårt samfunn som gjør god integrering problematisk. Intensjonene er kanskje gode, men etterleves ikke i praksis.
Ser vi på den private sfæren, er et typisk kulturelt særtrekk ved nordmenn for eksempel at vi ofte snakker om at vi skal kose oss. Vi samles rundt en aktivitet, rundt matbordet, på hytta, på lørdagskvelden osv, og forbinder det å kose oss med en spesielt god stemning. Vi har bestemte idèer om hvem vi vil inkludere når vi skal kose oss, typisk kjernefamilien eller få utvalgte venner. Satt på spissen kan vi si at når vi virkelig skal kose oss, lukker vi døra og tenner lysene – og ekskluderer alt og alle andre. I tillegg har vi rigide tradisjoner og tidspunkter for når dette skal skje. Jul, nyttår, påske og bursdager er fylt med selvpålagte regler om hva, hvordan og ikke minst, hvem som skal være med. Det er trygt, gjentakende, koselig – og ekskluderende?
Et interessant spørsmål i denne sammenheng er naturligvis hvordan utlendinger opplever møtet med norsk kultur? En tidligere tysk kollega spurte meg en gang: «Hva skal det egentlig til for å få venner i dette landet? Hva skal det til før man blir invitert inn i et norsk hjem?» Er vi litt for opptatt av vår egen lille verden, og har vi litt for høy terskel i fht å inkludere nye folk inn i vår private sfære?
Selv det å ta bussen i Norge, er noe som blir nevnt av utlendinger. Noen opplever det som stivt og ukoselig å ta bussen i sitt nye hjemland. Ingen snakker med hverandre. De unge snakker høyt om private ting, men da er det inn i mobilen. Bussturen blir stille og kjedelig, når man kommer fra kulturer hvor det er vanlig å snakke høyt både med kjente og folk man møter på bussen.
Jeg underviste en klasse innvandrere i norsk en gang, som fikk i oppgave å skrive et tenkt brev hjem til familien i hjemlandet, om sitt første møte med Norge. En av dem skrev etter 8 måneder i landet: «Jeg har det fint i Norge. Norske barn spiser pølse og pizza hele tiden, og været er kaldt. Jeg har ikke fått noen venner enda». Hadde det ikke vært bedre om nykommere skrev hjem om hvor varme, åpne og inkluderende nordmenn er?
Gjennom mange besøk hos min svigerfamilie i Iran, har jeg sett hvordan sosiale nettverk, tradisjoner og systemer kan fungere på en helt annen måte. Uansett hvem som inviterer til middag, i hvilken anledning, og til hvilken høytid, er det nesten alltid ok å dukke opp med en ekstra gjest, ekstra familie, eller et par kolleger. Man behøver ikke spørre, og man er alltid velkommen. Har du fått en venn, har du straks tilgang til et større sosialt nettverk; man blir inkludert.
I dagens arbeidsmarked antas det at kun 3 av 10 ledige stillinger formidles via offentlige søkemotorer og NAV. Resten går gjennom sosiale nettverk. Hvis man ikke har tilgang til slike nettverk, blir mulighetene for å komme inn på arbeidsmarkedet begrenset. Ser man på rekrutteringsprosesser, viser undersøkelser at det letteste er å velge de som ligner seg selv, helst kandidater med norske navn og utdanning fra et kjent, gjerne norsk, universitet. Etter flere år i rekrutteringsbransjen har jeg sett flere eksempler som bekrefter dette. En daglig leder i en mellomstor trøndersk bedrift poengterte ved oppstart av en rekrutteringsprosess at han helst ville ha en trønder i den aktuelle stillingen. ”Østlendinger eller svensker blir liksom helt feil hos oss”. Helt feil i forhold til hva? I tillegg vet vi fra psykologien at fordommer og stereotypiske holdninger mot bestemte grupper i samfunnet knyttet til nasjonalitet, yrkesgrupper og utseende er regelen heller enn unntaket. Vi tar beslutninger lenge før vi er klar over det, og før de rasjonelle vurderinger er tatt. Ved rekruttering, kan en hyggelig prat om felles kjente ha like stor betydning som hvem som faktisk har mest å tilføre stillingen.
Sett i lys av det økte behovet for utenlandsk arbeidskraft i årene fremover, er ekskludering fra sosiale nettverk, fordommer og urettferdige rekrutteringsprosesser svært uheldig, ikke bare fra et samfunnsmessig og økonomisk perspektiv, men også fra en medmenneskelig synsvinkel. Vi har bruk for holdninger og strukturer som er mer åpne og inkluderende. Og i takt med et stadig mer mangfoldig og dynamisk samfunn er det på tide med et sterkere fokus på muligheter fremfor utfordringer og nødvendige tiltak. Mangfold er berikende hvis vi er bevisste, åpne og nysgjerrige på de muligheter det kan tilføre oss.
Et eksempel på relevante prosjekter i fht integrering er NHOs leder og styreutviklingsprogram for flerkulturelle talenter, kalt Global Future. En målrettet satsing for å skape mer mangfold i næringslivet. Er vi klare til å dyrke mangfoldet, bør vi jobbe enda mer med lignende prosjekter både i næringsliv, i samfunnet generelt og ikke minst med holdninger hos hver og en av oss.
Kronikken er tidligere publisert i Adresseavisa (27. september 2012) og gjengitt med forfatterens tillatelse.