Hva skjer med oss etter norskkurset?
Av Hristina Elven
Det er den første søndag i november og jeg kjører til Tolga, til familien Mukoyos hus ved Glommas bredd. En glad afrikansk familie som har 10 barn, elleve barnebarn (og katten Tigre) treffer meg i gangen. Ni av barna bor i Norge og to barnebarn er i Kongo. Vi sitter rundt stuebordet og samtalen starter lett. Det er mannen i huset Richard Mpula Mukoyo (51), kona hans Maria (50) og dattera Beatrice som går på videregående som skal snakke med meg. Resten av familien og nabobarn leker i andre etasjen av huset.
En god grunn for å være i Norge
– Hvorfor er dere i Norge? spør jeg direkte.
– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Vi er i Norge på grunn av krig. Vi bodde i flyktningeleir. I oktober 2007 vi fikk sjansen fra FN og UDI til å komme til Norge. Mange av flyktningene reiste i hele verden og 28.000 reiste tilbake til Kongo. Vi var sju familier som kom til Norge for fem år tilbake. Før det bodde vi ni år i flyktningeleir i Zambia. Vi måtte rømme fra Kongo på grunn av krigen som fortsatt pågår der. Vi gikk i to måneder med alle småbarna før vi kom til flyktningeleiren i Zambia. Det går ikke an å forklare alt vi opplevde i Kongo. Da begynner vi bare å gråte. FN, World Vision, Røde Kors og andre organisasjoner hjalp oss. Vi reiste fra Zambia til Kenya, så via England til Norge. De andre familiene reiste til Volda, Vinstra, Fredrikstad og Trondheim og vi holder kontakten med dem. De er våre venner og vår familie.
Et kaldt første møte med Norge
– Vi kom til Tolga en oktober dag og det var kaldt! Jeg spurte en av de som hentet oss fra Gardermoen om hva var det hvite greie på bakken og vi fikk høre at det var snø. Om snø lærte vi bare på skolen. Vi fikk sokker og pledd den første dagen og etterpå kjøpte kommunen vinterklær, vinter sko og forskjellige ting. Vi ble veldig godt tatt i mot, men det var et kaldt førstemøte med Norge. Det tok tid for å venne oss til vinteren i Norge. Oljeovnen i huset holder oss varm.
Maria Kyabu Kasampila (50) sier at det går bra å bo i Norge nå, men de første årene var vanskelig. Det var kaldt. Og det var vanskelig å få jobb. Det er så viktig å ha jobb. Vi kan ikke bare be om mer penger fra NAV.
– Jeg har jobb og derfor går det bra nå. Jeg vasker på to barnehager og en skole. Min mann kjører meg på jobben. Richard har tatt førerkort, men han er ikke i jobb ennå, forteller Maria.
Ødelagt gård
Richard liker å bo i Norge, men har for tiden ingen jobb, og det synes han er vanskelig. Etter norskkurset hadde han jobbpraksis i 18 måneder. Å få hjelp av NAV er ikke helt bra. Richard er agronom. I Kongo jobbet han på Folkekontoret i et år etter agronom utdannelsen. Richard har tre av seks år på agronom høgskole i Kongo. Han jobbet som agronom i flyktningeleiren i Zambia. Han og kona hadde en stor gård i Kongo med dyr og de dyrket korn og grønnsaker. Det stor forskjell mellom det å drive gård i Kongo og i Norge. I Kongo er det tropisk klima. Dyrene går fritt, kuene melkes med hånd. Traktor, dyr og muskler brukes som kraft. I Norge er det meste automatisert.
– Vi hadde penger hjemme i Kongo, sier han og øynene hans både smiler og gråter. Vi hadde det bra. Vi prøvde å oppdra barna våre og gi dem et godt liv. Nå er gården bombet og ødelagt Han prøver ikke å tenke på denne tiden. Han er en ny mann, men av og til er han borte i tankene sine…
Utdannelse er den rette veien
Beatrice husker ikke denne tiden. Hun er født i Kongo, men vokste opp i Zambia. Hun går andre år som helsefagarbeider på Nord-Østerdal videregående skole på Tynset. Norge er ikke hjemmet hennes. Beatrice er afrikansk i hjertet sitt og selv om hun får norsk pass, vil hun ikke føle seg norsk. Hun vil bli sykepleier og jobbe med barn. Beatrice er ikke redd blod. Unge mennesker med utdannelse har større sjanser for å lykkes.
Det var mye disiplin og lite ressurser i skolen i Kongo. På skolen i Zambia var det mye mer fag og karakter. Det var mange flere elever i hver klasse enn her i Norge. Likevel var det lite mobbing og elevene må respektere læreren. De som mobber får skolepauser på en måned og vil eventuelt bli utvist, hvis det er mer seriøst problem. Beatrice synes matte er det vanskeligste faget å lære på et annet språk. Hun forteller også at det er vanskelig å få kontakt med norske folk.
Ingen lærer, men husmor og renholder
Maria ble ferdig med grunnskolen og to år på videregående skole i Kongo, og skulle egentlig bli lærer, men kjærligheten kom i veien. Hun og Richard har gått nesten tre år på norskkurs i Norge og vil overhode ikke studere mer. Nå skal de jobbe. De vil gjerne lære mer og kurses om yrker. Å få fagbrev blir en god forsikring fram til pensjon. På norskkurset forsto hun ingenting de første månedene. Det var vanskelig å snakke. Å lære et nytt språk som voksen er ikke lett. Maria likte seg godt i arbeidspraksisen i barnehagen, men det er ingen ledig jobb der nå.
Den ensomme polyglotten
Richard kan mange språk: flyttende swahili og fransk, er rimelig god i engelsk og han klarer seg med norsk. De forstår litt og snakker litt.
– Norske folk på gata er både hyggelig og ikke hyggelig. Vi forstår ikke mye når de snakker dialekt. På arbeidspraksisen min var det fint og jeg jobbet hardt, men det var ikke mange å snakke norsk med. Norskkurset er obligatorisk. Uten det kan du ikke snakke norsk med meg. Barn leker og lærer språk. Alt går mer automatisk. Vi voksne har en fortid å tenke på, og vi er usikre på framtiden.
Hva skjer med oss etter norskkurset?
Tanken om å flytte fra Tolga har de hatt, men det er bare på grunn av jobbmangel, ellers trives de i huset som de eier selv. Rigmor og Idar Tollan, et ektepar på Tolga, er som vår far og mor, roser familien, men synes nordmenn flest kan være vanskelig å få kontakt med. De kjenner bare noen få familier på Tolga. Familien har aldri drukket kaffe hos naboene. Frivillighetssentralen byr på kvinnetreff, men det er ingen tilbud for mennene. Mennene sitter hjemme. Det er flere afrikanske menn på Tolga, men de kommer fra forskjellige tradisjoner.
– Hva savner du mest fra Kongo, Maria?
– Familien min og livet som jeg hadde der. Mat også. Vi snakker ofte med familien. Richard kjører av og til Oslo og Trondheim og handler i asiatiske og afrikanske butikker, spesielt afrikansk fisk og grønnsaker.
Fred i Kongo
Kongo er et stort og rikt land, men i den i østlige KIncaksa delen av landet er det fortsatt krig. Folk flytter mye på seg. Livet i hovedstaden fungerer, men det er vanskelig å stoppe krigen.
– Kongo trenger hjelp av andre utviklete land som for eksempel Norge. Det kongolesiske folk trenger å få fred. Demokratiet må bygges opp, fastslår Richard.
Det var lenge siden familien bodde der og de vet ikke om alt som skjer der, men de ber for landet sitt.
– Det er intet våpenbruk i Norge, de dårligst stilte hjelpes og vanlige folk kan snakke med kongen og statsministeren og det er bra. Det er mulig å leve uten hat og krig.
– Norge er vårt hjemland nå, sier Richard.
Lubumbashi er det stedet Richard anbefaler, hvis jeg skal til Kongo en dag. Der er det sjø, hoteller og god mat. Maten er ikke dyr der.
I gode og dårlige dager
Richard forteller om en begravelse i Norge de nylig har vært i. De synes at det var greit å få vite hva skjer i en norsk begravelse.
– Hvor annerledes er det fra en afrikansk begravelse?
– I Afrika kommer mange folk til begravelsen og i Norge bare de nærmeste. I Norge begraves eller kremers den døde. I Kongo er det vanlig med kiste og grav. Folk gråter høyt, etterpå spiser de og synger kristne sanger i fire dager. Etter førti dager forventes det ikke flere seremonier. ”Fra jord har du kommet, til jord skal du bli”, sies det ved graven, som i Norge. Som regel begraves folk på samme dag og det er på grunn av det varme klimaet.
Maria leser mange bøker, men hun leser mest Bibelen og hun viser meg den hellige bok på swahili og norsk. Johannes Åpenbaring er dagens tekst. Når hun har tid liker hun å sitte i sofaen og se filmer. Ofte fletter hun håret til døtrene sine og det tar cirka 7 timer per hode. Tenk hvis hun skulle få betaling for denne jobben! Richard trener, leser og sitter ved PC-en.
Det snør ute. Elva snakker sitt hemmelighetsfulle språk. Elva, hvor vi kan fiske men ikke bade som Richard sier. Det er mørkt og snart er en helg over. Familien vinker farvel og jeg føler at jeg har kommet et skritt nærmere Mor Afrika.