Jeg er ikke så forskjellig fra deg. Det er bare noe du tror.
Tekst: Hanan Ahmed Hassan [Koppang]
Jeg ble kanskje ikke født i på et ordentlig sykehus og fikk ikke så mange leger rundt meg da jeg kom ut av magen til mor. Jeg skrek og skrek og det var godt for de andre legene å høre meg skrike, for det var nemlig et tegn på at jeg var i livet. Du skrek du også, men så sjekket de blodet ditt og andre ting og alt gikk fint. Du ble født med utsikt til de beste livsforhold, der foreldrene dine hadde kun deg, og all oppmerksomheten var på deg. ENEBARNET.
Du ble litt større og hadde begge foreldrene dine, besteforeldre, slektninger, naboer og bekjente rundt deg til hjelp og støtte. Jeg ble også større, men ikke helt de samme personene var rundt meg. Far ble drept under krigen og mor måtte holde meg og de 7 andre søsknene mine i livet. Vi hadde ingen slektninger rundt oss, unntatt bestemor, for alle har nemlig flyktet fra krigen.
Vi flyktet til et annet land, der måtte vi begynne helt på nytt. Jeg måtte lære meg språket og mor måtte prøve å forsørge oss. Økonomien var ikke noe særlig da, spesielt når vi var såpass mange. Mor måtte ta den vanskeligste beslutningen i livet sitt, nemlig å reise bort til et annet land og forlate oss barna.
Du ble fulgt opp av foreldrene dine og mat var ikke noe problem, hverken på skolen eller hjemme. Du fikk nye spill og besøk hos besteforeldre som alltid ga deg penger. Økonomien til foreldrene dine var ganske bra, og du er fortsatt eneste barnet.
Min mor reiser, men bestemmer seg for å ta med kun èn av oss. Jeg er helt sikker på at hun ikke hadde klart å la hele familien dra med henne. Hun forlot oss, og det var ikke lett! Seks av oss barna ble igjen hos bestemor. Det nye landet begynte å bli ganske greit å leve i, men det manglet alltid to personer for oss. To viktige medlemmer av familien.
Du har det fortsatt kjempebra. Du reiser rundt i Europa med foreldrene dine og har det kjempegøy om sommeren. Du drar på badeland og storkoser deg med sol og varme.
Mens jeg satt og tenkte hver eneste sommer i 6 år, om det er denne sommeren jeg skal til Norge? Vi hører nyheter fra mamma om at vi snart skal komme til Norge. Jeg husker jeg alltid fantaserte hvordan Norge så ut.
Jeg har utviklet sansene mine og følelsene mine, og selvfølgelig hjernen har utviklet seg. Det har du også gjort. Du er hvit i huden, mens jeg er brun. Du ble født i et land uten krig, mens jeg ble født i et land der jeg måtte venne meg til å høre bombene. Du ble oppdratt av begge foreldrene dine, mens jeg ble oppdratt av kun mor som prøvde å være mor og far samtidig. De forholdene vi begge to vokste opp i var ganske forskjellige, men tro meg, på innsiden så er vi helt like. Jeg hadde gjort akkurat det samme om jeg hadde vært i situasjonen din, og du hadde gjort og prøvd å venne deg til det samme om du var meg. Vi begge er like på innsiden, men livsforholdene er ulike og hudfargen er ulik. Men når kunne hudfargen min fortelle deg om livshistorien min? Når var hudfarge så viktig for å bestemme hvem du egentlig er? Når var nasjonaliteten så viktig- eller bakgrunnen?
Jeg kan fortelle deg hvem jeg er, så lenge du skyver bort hudfarge, utseende og bakgrunnen min og er klar til å oppdage meg fra innsiden.