Når du er ny i Norge, så er du ny i Norge. Jeg skulle ønske noen hadde gitt meg en brosjyre da jeg for 25 år tilbake var ny i Norge og lærte å kjøre Alaska- huskyer med min mann.
Tekst: Hristina Elven / Foto: Thorbjørn Liell
Det var en vakker og kaldt februar dag vi tok våre åtte hunder og en stor slede, og vi kjørte hunder på innsjøen Femund (ca. 10 km lang, øst for Røros), hele veien fra Synnervika til Elgå. Vi byttet på å kjøre, men da vi så land var det meg som satt i sleden.
Jeg så landet, ja! Men før det var den et området med sikkert 50 meter med åpent vann. Jeg frøs i sleden og telte mine siste minutter på denne jorda. Jeg kalkulerte fort at mine svømmeferdigheter ikke er tilstrekkelig, og i tillegg fryser jeg fort i det iskalde vannet.
Mine tanker gikk tilbake til grunnskolen i hjemlandet mitt på Balkan og kartet av verden. Skandinavia, snøen, den hvite døden… Det vi lærte på skolen kombinert med Jack London sine nydelige historier var nok for å overbevise meg at dette ikke går bra. Istedenfor å begynne å gråte eller rope hysterisk, trøstet jeg meg med: ”Jo da, det kan gå galt, men jeg har i hvert fall funnet kjærligheten!”
Alt dette skjedde veldig fort. Det er tross alt ikke mange bulgarske kvinner, født på 70-tallet som har kjørt hunder. Det er ekstremsport. Min kjærlighet for hunder gjorde det spennende for meg. Allerede da visste jeg at dette er ikke noe for meg, men jeg ville støtte min mann som er egentlig en av de første som startet med hundekjøring på Røros i sin tid.
Jeg kjente minn manns store og generøse hånd på venstre skulderen min: -Dette vannet er bare oppevatn, Hristina! (overvann- red. anmerk) Det er tykk is under vannet. Takk for at du delte dette med meg den siste kilometeren av reisen, kjære deg. Jeg ble roligere, men fortsatt spent. Hundene plasket i vannet og som en bra team kom vi oss ut av oppevatnet og trygt på land, hvor et vennepar ventet på oss med kaffe og lemser. Alle hundene fikk kos og klem.
Rød i kinnene av spenning, andpusten og glad kjente jeg trygg grunn under føttene mine, snø, busker og trær. For et godt liv! For en spenning. Senere var jeg overhode ikke overrasket da jeg hørte at en søramerikansk hundekjører har sett på oppevatn- fenomenet og hoppet ut av sleden sin. Takk og pris for at det finnes Røde Kors og frivillige som leter etter hunder på fjellet! Ja, utdannelse er viktig, men ingen på Balkan underviser om «oppvatn» fenomenet i nordlige land. Jeg har tenkt mye på dette her. Det er mange fallgruver som egentlig ikke er fallgruver, hvis de lokale innbyggere deler sine erfaringer med våre nye landsmenn og hvis våre nye landsmenn oftere hadde spurt. Men man kan ikke spørre om noe man ikke vet om. Av og til må vi bare stole på våre nærmeste.
Min integrering i Norge og på Røros, tok sin tid. Derfor vil jeg gjerne at folk som har opplevd noe lignende som meg skriver om det. Kanskje vi kan dele erfaringer, trøste og blogge. Oppevatn – opplevelsene mine er en liten positiv brøkdel av summen av mine erfaringer som østeuropeer i Norge. Etterpåklokskap: jeg kunne jo ha bedt min mann om å snu hundespannet og kjøre tilbake til Syndervika og jeg kunne jo ha hoppet ut av sleden. Av og til den beste taktikken er å gjøre ingenting.