Jeg husker godt da flyet vårt fra Paris til Gardemoen landet i Oslo. Det var 16. desember 2007, det var en onsdag. Jeg hadde ikke på ordentlige vinter sko på meg, og var heller ikke klar til den norske vinteren. Etter den herlige familiegjenforeningen, ventet en mini taxi utenfor flyplassen på oss. Følelsene mine var blandet. Jeg var glad, redd, frøs, og gråt (glade tårer) fordi jeg endelig fikk være i samme land som min mor og min søster. Jeg hadde skikkelig vondt i hodet. Mamma fortalte meg og mine 7 andre søsken om det lille stedet hun og min søster bodde. Jeg var skikkelig spent. Det eneste jeg så ut av vinduet fra taxien var snø og trær. Det var ganske ulik Syria, hvor du kunne se mange boliger, gater, butikker og masse lys.
Taxien stoppet på en bensinstasjon. Jeg gikk ut og lekte med snøen, husker godt at jeg smakte litt av den også. Mor kjøpte litt godteri, vann og brus. Vi fortsatte reisen. Det begynte å bli veldig kjedelig å vente, for vi kom jo ikke nærmere det lille stedet som mor kalte for Koppang. Hvert femte minutt spurte jeg mor om vi hadde kommet oss til Koppang? Hun svarte alltid: ‘’Det er ikke lenge til’’. Jeg sov kanskje i en time og var heller ikke kommet til det stedet. Etter kanskje tre timer med taxi, hvis ikke mer, kom vi oss endelig fram til Koppang. Det var mørkt, klarte ikke å se så mye ut av vinduet. Jeg undersøkte huset og rommene. Vi pakket ut tingene og til slutt satt hele familien samlet i stua. Det var en herlig følelse å se hele familien samlet, en følelse ord ikke kan beskrive godt nok. Jeg var tydeligvis veldig trøtt fra den lange reisen og sovnet fort. Neste morgenen våknet alle med spenthet for å se det lille stedet. Vi gikk ut, men på vei til sentrum så vi ingen personer. Alle kjørte bil, ingen går når det er så kaldt og så mye snø ute.
Jeg startet på ungdomsskolen og måtte lære meg norsk. Det var ikke lett i det hele tatt. Det er veldig krevende og all ordene lignet på hverandre da jeg begynte å lære. Jeg husker jeg ga opp fort og sa til læreren: Jeg kommer aldri til å lære meg norsk. Men her sitter jeg og skriver en hel tekst på norsk. Tenk på det!!
Jeg hatet Koppang, fordi den ikke hadde så mange butikker eller folk som virkelig turte å komme bort for å ha en prat. Hver ferie dro jeg til andre større byer. Men når jeg har vært i noen uker i Oslo f.eks. så var det veldig godt å komme til Koppang igjen.
Jeg har nå bodd på Koppang i 6 år og 6 måneder. Det er særlig i de siste årene jeg begynte virkelig å like det stedet. Menneskene er hyggelige og hjelpsomme. Alle kjenner hverandre, det er så trygt å sette sykkelen hvor som helst i mange måneder uten at noen stjeler den. Det er så rolig, og naturen er helt perfekt. Men det er nå på tide for meg å pakke igjen alt og reise bort fra det lille stedet. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker og naboer. Og det er de menneskene som kommer til å gjøre Koppang til et uforglemmelig sted i hjertet mitt.
Jeg var litt skeptisk i starten til det lille stedet, hatt mine oppturer og nedturer, men akkurat nå så elsker jeg det. Jeg vil takke alle som har bidratt til å gjør lille Koppang litt mer triveligere for meg. Nå er jeg klar til å snu meg for å takle det harde, sosiale og travle livet som venter på meg i Oslo. Kanskje om et par år, blir Koppang til en mini versjon av Oslo? Uansett hva så kommer jeg garantert tilbake en gang til.
Hanan Ahmed Hassan [Koppang]