En humoristisk historie om et nederlandsk par som tok med seg bedriften sin til Norge og deres møte med norsk byråkrati.
Av Daniëlle Driehaus (Tolga)
Fra det øyeblikk vi bestemte oss for å emigrere til Norge og fortsette vår virksomhet der, begynte vi å utforske mulighetene som Norge kan tilby oss. Vi ville leve og være mer ute i naturen, og vi ville drive selskapet vårt i mindre stressende omgivelser. Vi ville ha ro og FRED!!
I to år besøkte vi messer og gikk på foredrag i Nederland som handlet om Norge.Vi begynte å lære det norske språket. På disse foredragene ble kulturforskjeller ofte diskutert, blant annet ulik bedriftskultur i Norge og Nederland. Som nederlendere skal vi ha gjort ting med en gang og vi kanskje mer utålmodige enn nordmenn flest. Vi ble rådet til å være mer tilbakeholden, ta minst tre skritt tilbake og være tålmodig! Det tar tid for en nederlender å lære seg! Vi lukket ørene og tenkte at det ordner seg nok. Nordmenn ønsker da fortsatt å tjene penger?
Norsk papirmølle
På Tolga fant vi en passende eiendom. Et år før vi flyttet, fikk vi vårt første møte med norsk papirmølle og offentlig byåkrati da vi skulle registrerte bedriften i Brønnøysundregistrene. For å kunne drive bedrift i Norge må man være registrert der. Det var det første papiret som viste at vi nå var bedriftseiere i Norge. Det tok sin tid! Det var en prosess som vi kjempet gjennom fra Nederland, men det fungerte til slutt.
Jeg fikk en dag telefon fra et telekomselskap som ville selge meg telefonabbonement. Selgeren hadde brukt Brønnøysundregistret som kilde til å finne nyetablert bedrifter . Normalt får jeg hetta av slike samtaler og avviser slike henvendelser, men dette var jo en bekreftelse på at registreringen av selskapet i Brønnøysund var i orden.Uten å måtte purre på noe som helst! Fyren på den andre siden av linjen ble nok overrasket av gleden og entusiasmen min.
Å være føre var
Jeg er utdannet tegnelærer fra Nederland. Mine kvalifikasjoner og utdanning ønsket jeg å få godkjent her i Norge. Jeg oversatte papirer og sendte disse til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) i Oslo. En vet aldri når man trenger det så jeg ønsket å få dette gjort. Vi ble fortalt at det kunne ta seks måneder! Og det gjorde det faktisk! Jeg sendte det i mai og fikk det igjen desember. Ting tar tid i Norge og det tar tid å venne seg til hvor lang tid!
Vi kom til Tolga i mai i fjor, vi måtte begynne å utnytte vår nye verksted som er en nedlagt snekkerfabrikk. Ukevis med oppussing; snekkering, saging, maling og fjerning av “tonnevis” av gammel flis måtte til. I følge god norsk skikk og bruk ville vi benytte den lokale jernvarehandelen for å levere de nødvendige materialer.
Tid er penger
Fordi Tolga ikke er så stort, er omfanget av sortimentet i en butikk heller ikke så stort. Derfor måtte vi bestille varene som ville ta noen dager å få levert. Det gjorde ikke så mye, vi var bare glad for at vi kunne kjøpe ting innen gangavstand.Vi hadde annen jobb å gjøre mens vi ventet. Som å besøke skattekontoret, bestille bankkort, få fimabilen omregistrert i Norge, noe som ikke er bare bareog allerede motta det første besøket fra Nederland. Vi bestilte blant annet materialer for gulvet i rommet som printeren, vår viktigste inntekstkilde, skulle stå. Disse skulle komme etter en uke. Etter tre uker ventet vi fortsatt.Vi purret på bestillingen, men den var borte på vei fra Sverige! Fra Sverige? Har ikke Norge nok tre sjøl da, tenkte vi.
Fordi de visste ikke hvor langtid det ville ta å finne igjen denne, måtte vi velge en dårligere løsning på gulvproblemet for å få igang produksjonen.Sparepengene våre fikk bein å gå på da oppstarten trakk ut. Vi kunne heller ikke gå aktivt ut å markedsføre oss da vi ikke hadde utstyret på plass og heller ikke viste når vi var ferdige for å starte produsksjonen! Ting tar tid og for bedrifter er tid penger!
Lengre enn langt for posten
Dette ble fulgt av flere av disse lange ventetider. Vi driver et rammeverksted og bestiller varer blant annet fra bedrifter i Osloområdet. Vi er lovet varene etter to til syv dager men det skjer aldri. To til tre UKER er mer vanlig! Posten går nemlig fra Oslo til Trondheim via Brummundal. Deretter kjøres den sørover til Tynset (forbi Tolga!) igjen før den lastes over på annen bil, som så kjører nordover til Tolga igjen! Når de ikke finner gateadressen har vi opplevet at viselv må reise til Røros for å hente den på posten der. Små steder i Norge har ikke gateadresser og nummer! Vet ikke posten det? Dette fører til at vi må bestille enkelte varer fra Nederland. Men her møter vi det norske tollsystemet som også bruker tid å få varene igjennom. LANG tid. Vi gjørt vårt beste for å huske på at ordre i Norge ikke blir levert til ønsket tid, og at vi må betale mye penger for å ikke få varen i tide!
Dette var et lite hjertesukk fra nederlendere som kanskje blir vant til det, men det vil nok ta tid!