Fernando Merodio kommer fra Santander, en by på nordkysten av Spania. Han underviser i spansk ved Røros videregående skole. Fernando kom til Norge i september 2009 for å jobbe som assistentlærer og bosatte seg først i Bergen. I september 2010 flyttet han til Røros. Dette er en spanjols betraktning over nordmenn.
Av Fernando Merodio (Røros)
Da jeg kom til Norge var jeg litt overrasket over alle nordmenn uten unntak beskrevet seg selv som «stille», «taus», «reservert» – eller «kalde», som de sa ofte. Det var ganske forbausende fordi jeg pleide da tvert imot å treffe mennesker som var usedvanlig snille, smilende og pratsomme. Merkverdigheten er enda større fordi den som tenkte dette var noen som kom fra et land som finnes i det bråkete Sør-Europa og som kjente bra nok alle talemåter til folk fra den fjerne og kalde Norden. Imidlertid opptar et pust av vennlighet fremmede som for første gang treffer en nordmann?
Men Norge er også et taust land, der til og med hverken hundene bjeffer eller bilene tuter. Hvordan kan man klare å sette sammen begge trekk: både snillhet og selskapelighet, og ro og en viss innadvendthet? Det virker som at forskjellen mellom det private og det offentlige i Norge sterkere enn det som en var vant til. Nordmenn skiller kraftig mellom det som tilhører til det enkelte individet og det som er i stand til å vise seg i fellesskapet, eller mellom personlige særegenheter og felles ritualer – kort sagt, mellom hus og torg.
Mye felles aktiviteter
Det er ikke så vanskelig å se at folk her sjelden begynner å snakke om sitt eget liv, og de er ikke så interessert i andres privatliv heller. Men til gjengjeld viser fellesaktivitetene en stor livlighet, der det som regel går an at alle har et forhold til hvem som helst (vennlighet er i Norge en privat sak), slik som alle burde delta i likestillingsfesten. I Spania finnes et lignende sammensurium bare i brylluper. Det virker som at man setter stor pris på disse aktivitetene, som i noen tilfeller blir nøye planlagt ellers, slik som når man er «ute», burde man delta fullstendig og ikke forbli i seg selv. Norge har bidratt til universell pragmatikk av språk med to forskjellige utrykk: «tja», men likeså «ja, ja»», eller «hmm», som de bruker da samtalen slukner.
«Tvunget» til enighet
Til tross for denne omgjengeligheten og en viss intensitet av felles begivenheter, finnes det en stor diskresjon. Man sladrer sjelden og handlinger er generelt ikke objekt til dom heller; man krangler ikke og enkelte blir nesten aldri sur. Det har blitt ofte sagt at det norske samfunnet er veldig opptatt av enighet. Det stemmer, men det er ikke bare det. Jeg ville si at betingelsesorden er det motsatte: man er nesten tvunget til å prøve å være enig, fordi det ikke er lov å dømme de andres holdninger og handlinger. Dette viser en stor mellommenneskelig respekt. Dette er til og med et av det norske samfunns viktigste kjennetegn: det finnes et veldig lavt nivå av sosialtrykk; de enkelte bør bare følge noen få regler (som er ganske strenge ellers, og derfor kan det norske samfunnet også kjennetegnes som et konservativt samfunn på noen måter), og dessuten er folk fri til å gjøre det som de har lyst til, og på den måten de har lyst til å gjøre det. Det bidrar til at landet er et ganske fredelig sted.
Forstår ikke nordmenn ironi?
Dette forklarer også den av og til menneskeskye, uselskapelige nordmanns natur. Det virker som at selvstendigheten er en høy dyd, og det er påfallende hvor lite folk i Norge liker å be om hjelp. Derimot har jeg lagt merke til at man må være forsiktig med å bruke ironi i samtaler, som er en av de mektigere måter til å komme inn i, til å snakke om de andres liv. Man bruker jo ironi men dette er ikke poenget. Det var noen filosofer som hadde den fantastiske ideen av alle finnes i alle, slik at det finnes litt fornuft i dyrene og litt kriminalitet i den kloke. Derfor bruker man selvsagt ironi i Norge, men det skjer ikke så ofte.
I filmen Stromboli, av den italienske filmregissøren Roberto Rossellini, finnes det en veldig vakker scene der mannen til Ingrid Bergmann kommer fra jobben om kvelden; Ingrid Bergmann har tilbrakt en kort del av dagen med bare å snakke med en fremmed mann og dette har frembrakt sladder fra den lille øyas innbyggere. På vei hjem i mørke hører han anonyme rop: «Cornutto, cornutto» (hanrei), sier folk bak vinduene til ham. Denne scenen er ikke mulig i Norge. Moral oppstår når mennesker begynner å si til andre mennesker det som de må gjøre i deres privat liv, og kanskje forklarer dette hvorfor jeg har valgt å skrive om ”amoralske” Norge.