Interessen rundt Rørosmartnan var dalende utover på 60-tallet. På slutten av tiåret var det nesten ingen ting igjen av den tradisjonsrike vinterfesten.
Røros Turist og Reiselivslag tok over hele arrangementet og sammen med representanter fra handelsstand og kulturstyre ble det nedsatt en 
martnaskomite. Sakte men sikkert ble interessen for martnan bygd opp igjen. Ikke minst kom forbøndene til å bidra til dette. Ideen til ta opp igjen tradisjonen med forbondsresan til Rørosmartnan fikk ildsjelene Jöns Fahlén og Olle Grubb fra Kløvsjø i Sverige ironisk nok på et grønnsaksmarked i Marokko. Her kom handlende til markedet med hester og esel.
Jöns Fahlén startet planleggingen med å gjenopplive en gammel tradisjon over landegrensene som helt fra midten av 1800 tallet hadde vært en tradisjon og nødvendighet for mange bønder på hans trakter, ferden med hest og slede over grensen for å levere varer og hente varer med hjem. Ikke minst var det tidkrevende å finne igjen de gamle ledene eller kjøreveiene.
Første reise på 50 år
I 1981 kom det 10 ekvipasjer fra Kløvsjø til Rørosmartnan. Dette var den første forbondsresan på over 50 år. Det var fra Kløvsjø, som ligger 165 kilometer fra Røros ildsjelene Jöns Fahlén og Olle Grubb startet i 1981. Ruta de valgte tok fem og en halv dag.
Jens Finborud, som var den siste handelsmann i Bergmannsgata (før de større dagligvarekjedene som Rema og Kiwi gjorde sitt inntog) fortalte at de siste lasskjørerne han så var i 1936.
Når svensker kan bør også nordmenn kunne
Den første turen som var planlagt over tre år ble en suksess. De ti ekvipasjene ble ønsket velkommen på grensen av daværende rørosordfører Erling Sven Olsen, i dag bedre kjent som Erling Sven Busch. Både på svensk og norsk side ble de vel i mottatt på de gamle ferdasgårdene langs leden. Aktiviteter og festligheter ble en del av programmet rundt fôrbøndene når de ankom. I Rättvik er det innført et nytt begrep, kan Pål Rønning fortelle. ”Fôrkjørarsgudstjenesten” trekker mer folk enn på selveste julaften.
Tidligerere redaktør i Fjell-Ljom, Jon Høsøien, skrev følgende i Aftenposten i 1981 om fôrbøndene: ”En viktig del av tradisjonen rundt martnan er tilbake. Om den er kommet for å bli vet ingen. Men Jöns Fahlén vil gjerne, og rørosingene er begeistret. Tiltaket har vært en nyttig vitamininnsprøytning for martnan. En oppfølging er nærliggende. Når bønder i fra Sverige kan, hvorfor da ikke også bønder fra Østerdalen, Gauldalen og Gudbrandsdalen. Også de er bærere av tradisjonene fra Rørosmartnan siden 1854.” I 1989, åtte år senere (se foto) kom det 11 ekvipasjer, fortsatt de fleste fra Kløvsjø. Så tok det av.
Fôrkjørarriksdag
Interessen for å være med som lasskjører og forbonde til Røros var sterkt stigende, både på norsk og svensk side. I 2005 stilte østerdølene flest ekvipasjer, rundt 30 i tallet. Mange sto på venteliste, i følge martnasgeneral Lillian Sandnes.
Fem kjørarlag har et slags ”monopol” på dagens kjøring til Rørosmartnan. Det er Foreningen Fôrbonden Kløvsjø, Dalarne Femund Fôrkjørarforening, Lasskjørarlaget i Nord-Østerdal, Sør-Trøndelag Kjørarlag og Lasskjørere fra Tydal, hvor folk fra hele landet er med. I tillegg var det et lag fra Alvdal og Tynset som ankom martnan onsdag.
Høsten 2004 ble det dannet en Fôrkjørarriksdag, et diskusjonsforum for å planlegge veier videre hvor representanter fra de fem lagene er med.
Bidrar til en flott åpning
Vi kan vel nå med rette si at Jöns Fahléns drøm å ta opp igjen fôrbondstradisjonene og de gamle handelsledene mellom Trøndelag og Jämtland er gått i oppfyllelse. Hvert år kommer nå over 80 hesteekvipasjer fra både fjern og nær. Det er et flott skue når de ankommer Malmplassen på Røros med flere tusen mennesker som ønsker den velkommen til reisens mål.
Jöns Fahlén ble født i Klövsjö, Sverige, 24. desember 1918. Han levde i og virket med utgangspunkt fra bygda hele sitt liv fram til han gikk bort 12. september 2006.
Den opprinnelige artikkelen ble skrevet av Ingrid Eide og publisert i martnasbilag til Østlendingen i februar 2005
Hva er en forbonde?
I selvhusholdningens tid levde folk av det som gården ga, men enkelte ting trengte man å bytte til seg. Derfor reiste bøndene i lange rekker av sleder om vinteren. Dette ble kalt ”forbondereiser”, fordi bøndene kjørte ”foror” (svensk) eller lass (norsk) og brakte nødvendige forsyninger. På
norsk side sier vi lasskjører.
Etter at Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644, vokste det opp en liten bergstad her midt på fjellet. Å skaffe mat og andre forbruksvarer til hushold og drift av bergverket ble en utfordring, og Røros var helt avhengig av å få tilført mat og andre forsyninger utenfra. Folk fra mange kanter av landet førte varene sine til Røros for å bytte, kjøpe og selge. Det utviklet seg etter hvert omfattende handelsforbindelser mellom bygder og landsdeler. Noe av handelen gikk til provianthuset, mye gikk utenom – fra mann til mann.
Vinteren gjorde transporten enklere
I tidligere tider med svært dårlige eller ingen vei, var det ofte lettere å ferdes om vinteren enn om sommeren. Om vinteren kunne lasskjørere fra Trøndelag, Hedmark, Gudbrandsdalen, Sverige og andre steder frakte varer over frosne sjøer og myrer. Dessuten hadde bøndene bedre tid om vinteren ettersom de ikke var opptatt med slåttonn og annet jordbruk.
Tekst og foto Ingrid Eide