Av Hristina Elven
Kaffestuggu er nesten tom. Kristina kommer presis og det gjør fotografen også. Det er midt på dagen. Sola skinner.
– Skal vi komme i gang? spør jeg som er Hristina fra Bulgaria og jeg prøver å skjule den dårlige samvittigheten min fordi jeg kom for seint for intervjuet.
– Ja, bare det at mitt navn skrives med ”K”, sier min samtalepartner fra Litauen. Hun er godt kledd og sminket. Ingen spor av en sliten mor til ei lita jente. Fotografen tar bilder og ber Kristina flytte fra vinduet på grunn av lyset. Samtalen starter lett og vi blir kjent underveis.
– Hvem er så Kristina fra Litauen?
– Jeg er Kristina Poteliune og jeg kom fra Litauen til Norge for fire år siden. Da jeg kom til Norge kunne jeg ikke et ord norsk og i begynnelsen har det vært veldig vanskelig. Det var vanskelig å begynne å lære norsk. Men jeg begynte å gå på norskkurs en gang per uke. Læreren min prøvde å lære meg fra hjertet. Jeg kunne ikke snakke engelsk og jeg forsto ikke norsk. Da snakket vi litt tysk. Jeg snakker ganske bra tysk. Jeg var frustrert i et nytt land med en annen kultur. Jeg forsto ingenting og var litt redd.
– Nå trives jeg i Norge. De første måneder var imidlertid vanskelig. Å begynne å snakke norsk var mest vanskelig. De første ordene var vanskelig å si. Å starte på en ny plass, uten venner eller slektninger er ikke lett. Alene. Helt alene i et nytt land.
– Hvorfor kom du til Norge?
– For fire år siden var jeg og minn mann bare kjærester. Han ville bo og jobbe i Norge, men jeg hadde jobb i Litauen. Jeg var ferdig med utdanningen min og hadde jobbet i et år. Han flyttet til Norge og vi måtte bli enig om hva vi skulle gjøre; å bo sammen i Norge eller skilt fra hverandre. Men det går ikke for den ene å bo i Litauen og den andre i Norge.
– Så dere hadde to muligheter, to valg?
– Ja. Han hadde langtidsplaner med å jobbe i Norge. I Litauen var det vanskelig å finne jobb og lønnen er veldig lav. Unge mennesker trenger mye. Vi kan ikke bo hele livet hos foreldrene. Så årsaken til at jeg flyttet til Norge var kjærligheten.
Kristina er utdannet sosial pedagog fra Litauen hvor hun har studert 3,5 år på høgskole. Men hun har ikke arbeidserfaring som sosial pedagog.
– Jeg arbeidet i en bilbedrift og vi kjøpte biler fra Tyskland. Der hadde jeg god bruk for tysken min. Jeg sendte fakser og kjøpekontrakter. I min by var det stor behov for folk som snakker tysk. Mitt mål nå er å studere pedagogikk i Norge. Akkurat nå lærer jeg norsk på høyere nivå for studiekompetanse, på deltid. Jeg håper å ta eksamen til neste år. Det går greit å studere. Jeg leser veldig mye norsk språk og litteratur, norsk og samisk historie, om norske debatter, om tekstanalyse, essayskriving osv.
– Om likestilling og barneoppdragelser også?
– Ja, svarer Kristina og drikker litt kaffe. Jeg lurer på om det er stor forskjell i akkurat denne debatten mellom hennes hjemland og Norge.
– Nei, ikke så store kulturelle forskjeller, nei. Jeg vil gjerne studere videre i Norge og jeg trenger studiekompetanse. Mitt første fremmedspråk med eksamen i Litauen var tysk. Engelsk er det andre fremmede språket som jeg hadde. Det viktigste for meg er å lære norsk.
– Er du komfortabel med norsk nå? Har du lært nok norsk?
– Ikke nok, men jeg forstår veldig mye og jeg kan si veldig mye. Jeg forstår mer enn jeg kan snakke. Jeg trenger å utvide vokabularet mitt, spesielt når det gjelder fagord fra min utdannelse.
Kristina oversetter ADHD til litauisk og det er gresk for meg, men jeg hører tydelig ordet psykologi.
– Har du prøvd å sammenligne pensumlitteraturen fra Litauen med den i Norge?
– Jeg vet lite om sosialpedagogikk i Norge, men i Litauen studerte jeg grundig. Jeg har nettopp begynt å lese sosialpedagogikk på norsk. Det er ikke så store forskjeller. Vi snakker om utdannelse i to europeiske land. Kristina viser meg vitnemål fra Litauen hun er så stolt av. De er oversatt.
– Hvordan er det å være mamma i Norge?
– Jo da, det går bra. Kristina forteller om svangerskapet mens fotografen fortsetter med bildene og servitøren henter tomme kopper. Det viser seg at bleier i Norge er mye billigere. Utstyr og medisiner er dyre i Litauen, sier hun. Jeg føler meg tryggere i Norge og jeg treffer ofte helsesøster. Jeg leser mye litteratur om barneoppdragelse og jeg abonnerer for Foreldre og Barn. Det er veldig interessant å lese på norsk.
Kristina synes det er store kulturelle forskjeller mellom Norge og Litauen. I Norge er folk snille, rolig og ikke bekymret. De har det ikke travelt. Livsstilen er annerledes og de tenker ikke så mye på problemer.
– Livet er tryggere i Norge, mener Kristina. Samfunnet er organisert på forskjellige måter i Litauen enn det i Norge. Folk er mer utrygge i Litauen og har lavere inntekt. Det er mer fag og mer læring i skolesystemet i Litauen. Elevene lærer mer. Jeg jobber nå som morsmålslærer i den norske skole og elevene mine forteller meg at det de lærer i Norge i for eksempel femte klasse, har de lært i tredje i Litauen. Det er både bra og ikke bra. Skolen i Litauen er for streng, men i Norge kan skolen være strengere. Det er mye stress i den litauiske skolen, men elevene i Norge har det rolig. Elevene har mye tid for lek, og jeg mener at de kan godt ha litt mer faglig påfyll.
Fotografen avbryter samtalen med en hyggelig beskjed om at hun har tatt masse fine bilder. Hun sier adjø til Kristina med ønske om at Kristina vil finne en jobb som sosial pedagog. Kristina uttrykker imidlertid ønske om å omskolere seg til tysklærer. Hun er så glad i språk og elsker grammatikk. Det er lett å høre at hun leser mye på norsk og kan mange ord.
– Jeg oversetter tekster fra norsk til litauisk til mine elever slik at de kan forstå. Jeg er med elevene i undervisningen og oversetter det læreren sier. Elevene får språklig støtte. Jeg skulle ønske jeg fikk så mye hjelp da jeg kom til Norge. På norskkurset lærte jeg mye.”Hei” og ”Ha det bra!” lærte jeg først. Det er viktig at noen gir deg en hånd, ser deg og lytter på deg. Å få tid for å lære språk og å utvikle seg er utrolig viktig. Noen snakker også om en identitetsforandring.
– Hva betyr for deg å lære norsk?
– Jeg har bestandig vært glad i språk. Vår grammatikk er vanskeligere og litauisk er et av de eldste språkene i verden. I Litauen lærte jeg mye tysk. Nøkkelen til Norge er å kunne norsk. Jeg har nøkkelen til Norge nå, men det tok lang tid å få den.
– Hva er vanskelig for deg i Norge?
– Språket. Resten takler jeg. Når jeg ikke kan oversette alt jeg tenker på er det vanskelig. Jeg tenkte bare på litauisk i begynnelsen. Men nå begynner jeg å tenke på norsk også. Når jeg snakker norsk, tenker jeg norsk. Jeg er fortsatt mye litauisk, men mitt kommunikasjonsspråk i Norge er norsk. Innerst inne er jeg etnisk litauer.
– Når finner du tid for å lese og jobbe med språket?
– Når min datter sover. Om kvelden og på morgenen. Jeg har store interesser for å studere og vite mer om Norge og alt. Jeg skriver mye for å huske. Jeg må lese og skrive for å huske. Det er vanskeligere for meg bare å høre et ord. Da glemmer jeg fortere. Jeg må notere. Lesing hjelper meg med å lære norsk setningsstruktur. KK og Retten leser jeg ofte. Men mest leser jeg pedagogikk for tiden. Jeg leser akademiske tekster med hjelp av ordbok. Jeg liker å skrive. Under svangerskapet skrev jeg dagbok og det hjalp meg mye.
– Hva er en typisk litauisk dame?
– Hun jobber bra og fort. Hun kan gjøre fem ting samtidig. Jobber veldig mye. Sterk. Litauiske damer er sterke damer. Kvinnen har de tre ”hjørner” i huset, som vi sier på litauisk, men mannen har bare et! Undertegnede forteller et gammeldags bulgarsk ordtak om at huset ligger ikke på bakken, men på kvinnens skuldre.
Kristina tilføyer: – Hodet i familien er mannen, men nakken er kvinnen. Den litauiske kvinnen vet hvordan å passe på seg selv. De har ikke så mye penger å rute med. De kler seg fint, sminker seg og vil gjerne gifte seg med en god mann med et godt yrke.
– Hva med klimaet i Norge og den lange vinteren på Røros?
– Det er vanskelig med lang og mørk tid. Det bidrar til mer stress. Sommeren er kort. Vi har vakker vår i Litauen og mange blomster. For meg går det greit. Men for noen kan det være verre. Det er veldig viktig å finne vinteraktiviteter. Jeg kan gå på ski, men jeg kan ikke slalåm. Det ser farlig ut.
Aprilkvinnen Kristina er varm som våren i Baltikum. Hun forteller meg om den harde dialekten sin og problemer med «r». Hun forteller om framtidige planer og drømmer. Jeg beklager at jeg kom ti minutter for seint. I Norge er vi presis. Det er høflig å være presis og vi viser respekt. Slik er det bare. Vi takker for stunden.
Det er herlig å lære om et godt menneske til. Jeg gleder meg til å intervjue flere kvinner, menn og barn. Mennesker møter mennesker.
Litauiske Kristinas gode råd for å lære norsk
- Først – ikke vær redd for å begynne å lære norsk. Begynnelsene er alltid vanskelige, men stå på!
- Lær et ord hver dag. I løpet av en måned har du 30 ord.
- Det er viktig å skrive, å se på TV og se norske filmer. Det er viktig å kommunisere med folk i Norge på norsk.
- Ikke vær redd for å gjøre feil, eller å si noe på en feil måte. Vi lærer av hverandre. Selv om at noen er rolig og andre er mer intense er det mulig å snakke sammen. Vi ser at det er stor forskjell mellom folk, mellom kulturer. Det er fint å blande oss. Det er felles for alle mennesker at vi kan kommunisere og vi lærer av hverandre.