Av Hristina Elven [Røros]
Året er 1990. Det er varm vår og nesten sommer i Bulgarias hovedstad Sofia. Siameseren Betty soler seg på terrassen min i 21. etasje i et moderne leilighet-kompleks i sentrum. Hun føler kanskje at det er hennes siste dager i leiligheten hvor hun kom som kattunge, og hvor hun klødde meg på beina da jeg spilte gitar.
På det runde bordet står en stor pappeske med sommerklær som jeg sender til søstera mi. Hun bor på landet og prøver å ikke være misunnelig, fordi jeg skal reise bort og langt. Hvem trenger sommerklær i Norge? Alle har hørt om den lange, hvite vinteren i Skandinavia.
Jeg har et definert mål – jeg reiser til Norge med bandet for å kjøpe meg en ordentlig gitar og mikrofon. De amerikanske sangtekstene mine er skrevet med kyrilliske bokstaver. Det gjenstår å lære seg engelsk i Norge. Kofferten er stor og rød. Den har jeg hatt siden jeg studerte bassgitar og jeg husker godt pappa som bannet og bar den på skulderen sin på vei til rommet jeg leide.
I kofferten måtte jeg pakke både vanlige klær og sceneklær. Skoa med høye hæler husker jeg godt. Alt det nødvendige for å starte en ny jobb i et ukjent land. Det er rent i Norge har jeg hørt. Folk er snille. Bilen vi reiser med er en ny Lada. Fem dager i bilen får knærne mine til å verke. En lang reise mot det ukjente. Vi kjører på tvers av Europa og vi viser passene våre på vei til et nytt land. Kollegene kjenner jeg ikke, men etter 5 år ble de mine gode venner og nesten brødre.
Ved Mjøsa øver vi i en garasje. Vi bor i kjellerleiligheten til et nytt hus. Å lage mat til gutta boys i et moderne norsk kjøkken er en glede. Butikkene har fargerik og spennende mat. Mine nye norske venninne tar meg på kafe og vi spiser softis, hører på storbandmusikk og snakker kroppsspråk med tysk ordbok. Det er nydelig sommer i Norge. Jeg forstår ikke engelsk eller norsk, men jeg føler meg trygg.
Disse første inntrykk av Norge er fortsatt levende i mitt hode. Det var utrolig viktig at jeg hadde nettverk rundt meg. Jobben lærte jeg fort. Vi reiste fra by til by i Norge i mange måneder. Jeg fant ut fort at jeg ikke hadde familie og venner med meg i Norge. Et sted likte jeg i alle steder – biblioteket og hvis jeg var heldig, Folkeuniversitetet. I Norge hadde jeg mye tid for å lese, gå tur, stelle klærne mine og bli kjent med vakre Norge.
De første årene var jeg en usikker nybegynner og jeg gjorde en del feil. Noen av dem vil jeg ikke si selv til Gud, men her er de to morsomme; Jeg gikk til en Thon butikk for å leie en liten TV og ba en ansatt om å snakke med Mr. Thon. Jeg har også prøvd å kjøpe klær for -30% som jeg trodde kostet 30 kroner. Jeg har tilgitt meg alle feilene og minner meg ofte om det sørafrikanske ordet ”ubuntu”.
Det er menneskelig å lære norsk som andre språk som voksen. Det tar tid, men det går bra. Jeg føler ofte at jeg fortsatt er på den lange reise til Norge og det som hjalp meg med å forstå Norge best er det å oppdra barn i Norge og å oppleve på værhold norsk barnehage og skole. På Røros ble jeg nemlig gift og stiftet familie.